hits

alt var totalt knust...

hei dere. tenkte jeg skulle dele litt med dere om en hendelse som preger meg sterkt, og som har gjort at jeg har ftt diagnosen posstraumatisk stresslidelse eller ptsd som det ogs kalles. grunnen til at jeg deler dette er at jeg hper det kan hjelpe andre som sliter med det samme, og at det samtidig er en terapi for meg skrive om. 

jeg og min kjreste skulle hjemmefra til Bstad for beske familien der. faren hans kom og hentet oss, det var sent, og litt glatt p veiene fordi det regnet.

det startet som en helt vanlig dag hvor kjresten min (Martin) var i Oslo, mens jeg satt hjemme, hrte p musikk og slappet av. lite visste jeg om at denne dagen skulle bli den verste i mitt liv.. jeg mtte vente litt ekstra p Martin siden han ogs dro til Sverige, s da benyttet jeg sjansen til tenke ekstra p at jeg mtte begynne trene, og sovnet etterp. hahaha. s kommer han hjem og da var det blitt mrkt ute. det regnet litt, det begynte bli ganske kaldt, og vi satte oss i bilen p vei til Bstad. jeg hadde en tynn fleece jakke p meg, for jeg tenkte at "vi skal jo bare hjem." s begynte vi kjre, og vi kom halvveis.. der var det plutselig stopp. jeg s opp, og det synet som mtte meg var ubeskrivelig. to biler hadde kollidert, og alt var totalt knust... det var som om det var tatt rett ut av en film. det bildet jeg husker er den ene siden av et delagt ansikt, og bilene. vi var frste p stedet. jeg kastet alt jeg hadde i fanget, rev opp dren og lp ut. nr vi kom fram til den ene bilen mtte dra knekkes opp, og til slutt fikk vi det til. det var det Martin som gjorde. det var masse glass over alt, blod, og ekstreme skader. det frste jeg tenkte var at jeg mtte skaffe hjelp, for det var det jeg hadde lrt. s jeg lp begge veier. jeg tenkte ikke over vre rolig i den situasjonen, s jeg var alt annet enn rolig. jeg bare ropte og skrek etter hjelp, og etter hvert kom folk strmmende til. problemet i en slik situasjon er at det er lett stivne. for vre helt rlig, s fltes det ut som at det var kun oss to som hjalp til. det tok lang tid fr noen i det hele tatt ringte til ambulansen, og jeg spurte om noen andre kunne gi X1 frie luftveier men alle var s sjokkerte at de ikke gjorde noen ting. det vondeste var at vi visste hvem dette var. vi kjente til alle involverte. til slutt tok jeg frie luftveier p han selv. frst var jeg redd for f glass p fingrene fra han, s jeg tok genseren min foran. det gikk ikke holde snn, s jeg tok bort genseren og holdt. s skulle jeg sjekke pulsen hans. jeg prvde, men det var veldig vanskelig for mten han satt p og mten jeg stod p. jeg fikk det til til slutt men den pulsen gikk veldig sakte. det var s mye blod at alt ble utrolig vanskelig. s legger jeg hodet hans ned for noen sekunder for sjekke pulsen p X2. det var det rareste jeg har kjent noen gang. i den kroppen kan jeg si det var ekstremt mye trykk. han hadde blitt klemt fast s man s ikke bena. pulsen p han varte ikke lenge. det var bare noen dunk ogs var det over. s gikk jeg tilbake igjen til X1. der stod jeg fram til ambulansen kom. i den situasjonen klarte jeg ikke tenke helt klart, s jeg holdt meg kun ved den ene bilen. det er noe jeg kanskje angrer litt p i dag, men det var nok egentlig like greit fordi X3 var fortsatt i live. jeg takker Gud den dag i dag for at Martin hadde hodet kaldt nok til g til X3 og se hvordan han hadde det og passet litt p han ogs. ambulansen kom, og ettersom jeg har hrt s kjrte dem feil, og brukte enda lengre tid. jeg vet ikke om dette er sant fordi perspektivet p tiden satt ikke i hodet mitt. uansett fltes det som om jeg stod der i flere timer. alt gikk i sakte film og det fltes virkelig ut som om jeg stod midt i en film. det var helt jvlig. jeg har ikke andre ord beskrive det med. i ettertid sitter jeg igjen med bilder som gr om igjen og om igjen og om igjen. jeg kan fortelle mer om hvordan jeg har hatt det etterp, hva jeg har flt og hvordan jeg har det n senere. nr ambulansen kom, s tok de hodet til X1 og nr han ambulansepersonellet tok det, s bare slapp han det ned igjen. nr jeg slapp hodet hans s var det som om hele verden raste under bena p meg. jeg husker ikke s mye etter det. jeg husker det som at jeg bare hrer at jeg selv skriker men jeg kjente ikke flelsen av det. vi prata med politiet for de skulle avhre oss p stedet, og ambulansepersonell og lege prvde prate med meg og trste meg. jeg husker ogs at lege kom for skulle sjekke om noen fortsatt var i live. dessverre var begge to i den bilen jeg stod ved dde, men han i den andre bilen overlevde. han ble flyet med luftambulanse til kalnes tror jeg eller ullevl sykehus. s kjrte vi til legevakten i askim der vi tok blodprver p grunn av blodsmitte, jeg fikk vann, kvalmenedsettende, (som man gjerne m ha nr man har vert utenfor noe traumatisk pga adrenalin) og s fikk jeg ta med meg noe beroligende medisiner. jeg tenker mye p de som sitter igjen uten den de er glad i og elsker, og jeg skulle egentlig nske jeg kunne gjort mer, men jeg ser at det ikke var mer gjre. takk for at dere tok dere tid til lese dette innlegget. det tar mye krefter og tid lage et snt innlegg, men jeg er utrolig glad for at jeg skrev det. jeg kondolerer til nre venner og familie. de vil alltid vre i mitt hjerte og ha en helt spesiell plass. 

- kjrlighet til dere <3 

-Sara-Linn- 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sara-Linn

Sara-Linn

21, Trgstad

hei! jeg er ei jente p 21 r, som bor i Trgstad. jeg er veldig glad i ta bilder, og er veldig glad i filme ogs. jeg er glad i blogge, s her kan det komme alt fra min hverdag, til et bibelvers, en vits og akkurat det jeg tenker p. dere vil ogs f hre mange sterke og tffe historier fra bde meg, og folk jeg har ftt kontakt med, eller kjenner veldig godt. hper du liker bloggen min, og gi gjerne en kommentar ;) snakkes! :)

Kategorier

Arkiv