alt var totalt knust...

hei dere. tenkte jeg skulle dele litt med dere om en hendelse som preger meg sterkt, og som har gjort at jeg har fått diagnosen posstraumatisk stresslidelse eller ptsd som det også kalles. grunnen til at jeg deler dette er at jeg håper det kan hjelpe andre som sliter med det samme, og at det samtidig er en terapi for meg å skrive om. 

jeg og min kjæreste skulle hjemmefra til Båstad for å besøke familien der. faren hans kom og hentet oss, det var sent, og litt glatt på veiene fordi det regnet.

det startet som en helt vanlig dag hvor kjæresten min (Martin) var i Oslo, mens jeg satt hjemme, hørte på musikk og slappet av. lite visste jeg om at denne dagen skulle bli den verste i mitt liv.. jeg måtte vente litt ekstra på Martin siden han også dro til Sverige, så da benyttet jeg sjansen til å tenke ekstra på at jeg måtte begynne å trene, og sovnet etterpå. hahaha. så kommer han hjem og da var det blitt mørkt ute. det regnet litt, det begynte å bli ganske kaldt, og vi satte oss i bilen på vei til Båstad. jeg hadde en tynn fleece jakke på meg, for jeg tenkte at "vi skal jo bare hjem." så begynte vi å kjøre, og vi kom halvveis.. der var det plutselig stopp. jeg så opp, og det synet som møtte meg var ubeskrivelig. to biler hadde kollidert, og alt var totalt knust... det var som om det var tatt rett ut av en film. det bildet jeg husker er den ene siden av et ødelagt ansikt, og bilene. vi var første på stedet. jeg kastet alt jeg hadde i fanget, rev opp døren og løp ut. når vi kom fram til den ene bilen måtte døra knekkes opp, og til slutt fikk vi det til. det var det Martin som gjorde. det var masse glass over alt, blod, og ekstreme skader. det første jeg tenkte var at jeg måtte skaffe hjelp, for det var det jeg hadde lært. så jeg løp begge veier. jeg tenkte ikke over å være rolig i den situasjonen, så jeg var alt annet enn rolig. jeg bare ropte og skrek etter hjelp, og etter hvert kom folk strømmende til. problemet i en slik situasjon er at det er lett å stivne. for å være helt ærlig, så føltes det ut som at det var kun oss to som hjalp til. det tok lang tid før noen i det hele tatt ringte til ambulansen, og jeg spurte om noen andre kunne gi X1 frie luftveier men alle var så sjokkerte at de ikke gjorde noen ting. det vondeste var at vi visste hvem dette var. vi kjente til alle involverte. til slutt tok jeg frie luftveier på han selv. først var jeg redd for å få glass på fingrene fra han, så jeg tok genseren min foran. det gikk ikke å holde sånn, så jeg tok bort genseren og holdt. så skulle jeg sjekke pulsen hans. jeg prøvde, men det var veldig vanskelig for måten han satt på og måten jeg stod på. jeg fikk det til til slutt men den pulsen gikk veldig sakte. det var så mye blod at alt ble utrolig vanskelig. så legger jeg hodet hans ned for noen sekunder for å sjekke pulsen på X2. det var det rareste jeg har kjent noen gang. i den kroppen kan jeg si det var ekstremt mye trykk. han hadde blitt klemt fast så man så ikke bena. pulsen på han varte ikke lenge. det var bare noen dunk også var det over. så gikk jeg tilbake igjen til X1. der stod jeg fram til ambulansen kom. i den situasjonen klarte jeg ikke tenke helt klart, så jeg holdt meg kun ved den ene bilen. det er noe jeg kanskje angrer litt på i dag, men det var nok egentlig like greit fordi X3 var fortsatt i live. jeg takker Gud den dag i dag for at Martin hadde hodet kaldt nok til å gå til X3 og se hvordan han hadde det og passet litt på han også. ambulansen kom, og ettersom jeg har hørt så kjørte dem feil, og brukte enda lengre tid. jeg vet ikke om dette er sant fordi perspektivet på tiden satt ikke i hodet mitt. uansett føltes det som om jeg stod der i flere timer. alt gikk i sakte film og det føltes virkelig ut som om jeg stod midt i en film. det var helt jævlig. jeg har ikke andre ord å beskrive det med. i ettertid sitter jeg igjen med bilder som går om igjen og om igjen og om igjen. jeg kan fortelle mer om hvordan jeg har hatt det etterpå, hva jeg har følt og hvordan jeg har det nå senere. når ambulansen kom, så tok de hodet til X1 og når han ambulansepersonellet tok det, så bare slapp han det ned igjen. når jeg slapp hodet hans så var det som om hele verden raste under bena på meg. jeg husker ikke så mye etter det. jeg husker det som at jeg bare hører at jeg selv skriker men jeg kjente ikke følelsen av det. vi prata med politiet for de skulle avhøre oss på stedet, og ambulansepersonell og lege prøvde å prate med meg og trøste meg. jeg husker også at lege kom for å skulle sjekke om noen fortsatt var i live. dessverre var begge to i den bilen jeg stod ved døde, men han i den andre bilen overlevde. han ble fløyet med luftambulanse til kalnes tror jeg eller ullevål sykehus. så kjørte vi til legevakten i askim der vi tok blodprøver på grunn av blodsmitte, jeg fikk vann, kvalmenedsettende, (som man gjerne må ha når man har vert utenfor noe traumatisk pga adrenalin) og så fikk jeg ta med meg noe beroligende medisiner. jeg tenker mye på de som sitter igjen uten den de er glad i og elsker, og jeg skulle egentlig ønske jeg kunne gjort mer, men jeg ser at det ikke var mer å gjøre. takk for at dere tok dere tid til å lese dette innlegget. det tar mye krefter og tid å lage et sånt innlegg, men jeg er utrolig glad for at jeg skrev det. jeg kondolerer til nære venner og familie. de vil alltid være i mitt hjerte og ha en helt spesiell plass. 

- kjærlighet til dere <3 

-Sara-Linn- 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Sara-Linn

Sara-Linn

20, Trøgstad

hei! jeg er ei jente på 20 år, som bor i Trøgstad. Jeg elsker å henge med venner og familie, og å ta bilder. (veldig glad i å filme også) jeg er glad i å blogge, så her kan det komme alt fra min hverdag, til et bibelvers, en vits og akkurat det jeg tenker på. håper du liker bloggen min, og gi gjerne en kommentar ;) snakkes! :)

Kategorier

Arkiv

hits